Det er så mye som har skjedd siden forrige blogginnlegg, så mange gode ting med positive fortegn jeg skulle ha delt. Jobben byr på mye, skolen er fabelaktig, familien og barna er i rivende utvikling, jeg trener fast med både ski, styrke og løping plutselig... ja, det er masse som burde vært delt. Jeg syns jeg har så lite tid - så altfor lite tid til å skrive på bloggen, men det stemmer jo ikke! Jeg har nok av tid til det - facebook får jo sin del av min oppmerksomhet?!
Det jeg nå kjenner at jeg kan dele er mitt vemod etter det ufattelige i Oslo og på Utøya den 22. juli.
Det gjør mye med meg, og jeg føler så inderlig med de berørte.
Tankene går rundt barna og ungdommene på Utøya, og hvor inderlig redde de må ha blitt i det øyeblikk de skjønte hva den virkeligheten de plutselig sto i var for noe.
Jeg fryser til is ved tanken på den frykten som må ha slått rot i hver enkelt av dem i det de forsto at de var fanget på en øy med denne mannen som kun hadde ett mål - nemlig å kvitte seg med dem alle.. Ingen skulle spares, dette var satans yngel for ham.
Jeg tenker på panikken de må ha følt på ved tanken på aldri mer å få være sammen med foreldre og søsken, venner... og jeg tenker på de som hadde søsken der ute, og hvor stort behovet for å finne de må ha vært.. være sammen, passe på hverandre, stå i det sammen..
Jeg er så imponert over disse ungdommene som klarte å komme seg unna - hvordan de beskriver sine rømningsferder, og hvordan de har holdt ut til friheten endelig var deres igjen. Jeg tenker på hvilken styrke og hvilket mot de viser i etterkant - deres fokus på fellesskapet, omsorgen for de som har dødd, omsorgen for de pårørende, og ikke minst omsorgen for engasjementet som førte dem til Utøya. Omsorgen for de verdiene og de standpunktene dette engasjementet består av! Det beveger meg til innerst i hjerterota og se denne samlede gjengen med disse samlede verdigrunnlagene stå oppreist og være stolte av sine samfunnsmessige meninger! Det rører meg mer enn noe har gjort på lenge, og jeg identifiserer meg lett med dem!
Det er tydelig at det skal mere til for å rive ned det gjennombefestede demokratiet de representerer, det skal mere til for å rokke ved kjernen!
Jeg er glad for å kunne delta i minnemarkeringen for både de som tapte, de som sitter igjen og de som vant muligheten til å kjempe videre i de omkomnes ånd!
Jeg føler med hver og en av de som er berørt av denne ufattelige handlingen - jeg sørger med dere.
Det jeg nå kjenner at jeg kan dele er mitt vemod etter det ufattelige i Oslo og på Utøya den 22. juli.
Det gjør mye med meg, og jeg føler så inderlig med de berørte.
Tankene går rundt barna og ungdommene på Utøya, og hvor inderlig redde de må ha blitt i det øyeblikk de skjønte hva den virkeligheten de plutselig sto i var for noe.
Jeg fryser til is ved tanken på den frykten som må ha slått rot i hver enkelt av dem i det de forsto at de var fanget på en øy med denne mannen som kun hadde ett mål - nemlig å kvitte seg med dem alle.. Ingen skulle spares, dette var satans yngel for ham.
Jeg tenker på panikken de må ha følt på ved tanken på aldri mer å få være sammen med foreldre og søsken, venner... og jeg tenker på de som hadde søsken der ute, og hvor stort behovet for å finne de må ha vært.. være sammen, passe på hverandre, stå i det sammen..
Jeg er så imponert over disse ungdommene som klarte å komme seg unna - hvordan de beskriver sine rømningsferder, og hvordan de har holdt ut til friheten endelig var deres igjen. Jeg tenker på hvilken styrke og hvilket mot de viser i etterkant - deres fokus på fellesskapet, omsorgen for de som har dødd, omsorgen for de pårørende, og ikke minst omsorgen for engasjementet som førte dem til Utøya. Omsorgen for de verdiene og de standpunktene dette engasjementet består av! Det beveger meg til innerst i hjerterota og se denne samlede gjengen med disse samlede verdigrunnlagene stå oppreist og være stolte av sine samfunnsmessige meninger! Det rører meg mer enn noe har gjort på lenge, og jeg identifiserer meg lett med dem!
Det er tydelig at det skal mere til for å rive ned det gjennombefestede demokratiet de representerer, det skal mere til for å rokke ved kjernen!
Jeg er glad for å kunne delta i minnemarkeringen for både de som tapte, de som sitter igjen og de som vant muligheten til å kjempe videre i de omkomnes ånd!
Jeg føler med hver og en av de som er berørt av denne ufattelige handlingen - jeg sørger med dere.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar